Januar

Mitt 2020 startet på Esaias – den lille vinbaren på Kirkeristen i Oslo hvor jeg er som barsjef. Vi inviterte til femretters middag i byens minste naturvinbar. Min kollega Totto og jeg hadde 18 til bords, og jeg stod for all matlagingen. I tillegg til fullt hus til middag, ramlet det inn gjester hele kvelden. Hektisk var bare fornavnet, men jeg kunne helt ærlig talt ikke ønsket meg en bedre feiring.

En russisk gjest ville kjøpe et av de utstilte bildene våre og måtte få det pakket inn. Bildet var stort, men serviceinstillingen større: Tyve på tolv stod jeg på lageret i penkjole og brøt opp pappesker i rasende fart for å sikre kunstverket for ferden.

Vi tok runden innom bordene før tolvslaget med vaselin og glitter og pyntet de som ønsket det. Vi hadde konfetti og stjerneskudd, fikk klemmer av alle gjestene, vi spilte ABBA og drakk rosa pét-nat og pushet åpningstiden.

Det er til dags dato vår omsetningsrekord.

Arbeidsdagen ble 16 timer. Lite visste jeg at dette skulle bli en av de enklere dagene å være barsjef i Oslo i 2020.

Februar

Før vi spoler frem til lockdown, er ingen årskavalkade komplett uten et stopp på 20. februar. Da fikk vi næringsetaten på døra.

Alle bilder av vin, vinglass og vinflasker i våre kanaler på sosiale medier må tas ned. To tomme vinflasker som stod som dekorasjon i baren måtte også fjernes. Det var nemlig alkoholreklame!

Varelageret – vinene i vinskapet – kunne bli. Ironisk, siden hele bakveggen på Esaias er et eneste stort vinskap.

Saken ble først omtalt av Helles Kitchen, så Nettavisen og Dagbladet, men det smalt virkelig da Næringsetaten ba Bent Stiansen ved Statholdergaarden om å fjerne et kunstverk av tomme vinflasker. Det hele endte i Debatten på NRK, men før det ble noen løsning druknet debatten i … vel, gjett.

Mars og april

7. mars var min siste utenlandstur, til naturvinsmessen Raw Wine Fair i London. Messen var avlyst da mange av vinmakerne kom fra røde Italia, men det foregikk fortsatt smakinger. På Terroirs og Saša Radikon-eventet spyttet alle i samme bøtter, på P. Franco stod vi som sild i tønne. 11. mars dro jeg rett fra flyplassen til jobb.

Dagen etter, klokken 15, kom pressekonferansen: Alle som hadde vært i utlandet måtte i karantene fra klokken 18.

Eieren av Bacchus og Esaias, Lena Bøhn, tok meg til kontoret og beskjeden sank inn. Vi skjønte at det ble lenge til vi kunne holde åpent som normalt.

Jeg ringte panisk rundt til de deltidsansatte, men ingen kunne jobbe.

Det velfylte varelageret med ost som ville gå ut på dato, vinen som var åpen måtte bort.

Stamgjestene fikk sjenerøse glass. Det er godt mulig jeg tok et selv. Jeg stengte på rekordtid og småløp hjem ti på seks, usikker på hva som ville skje hvis jeg befant meg utendørs, om jeg ville bli til et gresskar eller arrestert.

Gatene var tomme. Det eneste som manglet var flyalarmen.

Et par dager senere: alle serveringssteder måtte stenge klokken 21, på toppen av kravene om avstand.

Min samboer Hans Petter, medeier og daglig leder på Bar Brutus på Tøyen, konverterte restauranten til et takeaway-sted. Jeg satt hjemme med altfor mange tanker i hodet.

Noen uker senere kom den såkalte redningspakken for restaurantbransjen. Esaias fikk ingenting fordi vi hadde røde tall etter åpningen i 2019.

Nye ord: permitteringsvarsel, meldekort, kohort, karantenekroppen, 1-metersregelen. Jeg ryddet og vasket for å holde på avstand en snikende følelse av at noe kom til å gå galt.

Jeg førte dagbok gjennom våren:

24. mars. Jeg har gått fra å være en person som jobber i bar og henger på bar, til å ikke gjøre noen av delene. Jeg ser få av vennene mine og ingen av gjestene mine. De stille dagene strekker seg ut foran meg lik en ørken av uvisst omfang og størrelse.

På dagen da jeg var ute av karantenen åpnet vi Esaias som takeaway-kaffebar, men det var altfor lite og altfor sent. Med hjemmekontor og stengte butikker var det ingen gjester i Oslo sentrum.

15. april gikk Lena Bøhn til skifteretten. Vi ble slått konkurs.

Mai

2. mai: Jeg kommer til å savne baren og gjestene. Baren begynte endelig å virkelig gå rundt med et knippe fantastiske stamgjester. Vinprofilen var satt, besøks- og omsetningstallene var høye. Vi var i ferd med å finne oss selv, å definere hva vi ville baren skulle være for folk. Utesesongen var på trappene, roséen allerede innkjøpt.

I mai åpnet mange av serveringsstedene igjen. Å være en av de som ikke klarte det, føltes tungt. Som om jeg hadde tapt noe. Jeg flyktet til en venninne i Lillehammer, hvor koronaen var mer på avstand og hvor jeg kunne kjøpe smågodt.

Juni og juli

Jeg har jobbet siden videregående og holdt på å bli sprø som naver.

I kjølvannet av regjeringens krav om matservering for skjenkebevilling, måtte steder uten mat være kreative. Jeg gjorde popups som kokk på Imperial, OsloVelo, Ostara og Brutus gjennom sommeren.

Jeg arrangerte digitale vinsmakinger og kimchikurs, jeg sanket mjødurt, parkslirekne, ramsløk, granskudd og geitrams for Brutus. Jeg startet vinpodkasten Lise + Vin = Sant og opprettet enkeltpersonforetak.

Og jeg skrev. Masse. Jeg begynte å skrive frilans for Ren Mat og Godt. Hadde det ikke vært for koronaen, hadde jeg ikke skrevet disse ordene nå.

Skrivingen er et prisme som filtrerer opplevelsene mine. Kanskje, en gang i fremtiden, kan det også bli en inntektskilde. Kanskje man kan ha et forsiktig håp om at destruksjonen av barbransjen under covid-19 kan ha holdt noe positivt for meg likevel.

Midt i juni kom forespørselen jeg ikke hadde turt å håpe på: en investorgruppe, Oslo Uteliv, hadde kjøpt Bacchus og Esaias og ville gi meg jobben som barsjef tilbake. Den 17. juli, etter en uke med vasking og rydding, åpnet vi dørene igjen for gamle og nye gjester.

August til november

Men livet på Esaias var ikke det samme.

Med pålegget om bordservering ble det mer løping for mindre penger. Vi måtte mer enn doble uteserveringen for å ha nok kapasitet, men kunne ikke doble antall ansatte.

Jeg ble forvandlet fra bartante til barnehagetante, som kjeftet på gjester som klemte hverandre.

Énmetersregelen, risikovurderinger, antibac på alle bord, ingen toalett-kø, FHI-plakater, ingen betaling i baren, QR-koder, maks fem gjester i en gruppe.

Frykten for å glemme antibac før man serverer et glass vin etter å ha tatt på oppvask. Frykten for å bli syk. Frykten for at Næringsetaten skal komme før man har rukket å vaske et bord før en ny gjest setter seg.

Og samtidig: ikke glem at du skal prise deg lykkelig for at du i det hele tatt får lov til å holde åpent.

Jeg var trist og stresset hele tiden. I slutten av august begynte jeg å gå til psykolog.

Hver uke kom nye regler. Ingen skjenking etter midnatt. Smittesporing. Skjerping av énmetersregelen, med én meter fra stolkant til stolkant. Maskepåbudet. Ingen innslipp etter 22. «Hold deg hjemme». Kaldt vær, som sammen med meteren reduserte kapasiteten vår til 12 sitteplasser hvis vi hadde flaks med kohort-tetrisen, åtte hvis ikke.

Og til slutt, ingen skjenk. Ingen Esaias.

Desember

Nå har jeg vært permittert i fem uker. Det er tredje søndag i advent og for noen dager siden stemte bystyreflertallet nei til lokal krisestøtte til utelivet i Oslo. Stortingsflertallet stemte nei til ekstra nasjonal krisestøtte.*

Vi har fått vage løfter om en krisepakke i februar. Uansett hvor mye vi snakker med media, gir politikerne blanke faen i oss. Både jeg og min samboer frykter for jobbene våre.

Likevel. Hver julebordsesong er tradisjonen at kortisolnivået stiger i takt med at kalenderlukene åpnes. Men i år har jeg hatt pepperkakebaking og juleverksted med tantebarnet, jeg har laget Narviksild, eplegløgg og hjemmelagede gaver. Jeg har skrevet julekort – i fjor var jeg så stressa at mamma fikk sitt kort i april fordi jeg hadde avsluttet adressepåskrivingen halvveis.

På nyttårsaften i år kommer Esaias til å stå tomt og mørkt. Hans Petter og jeg skal være sammen for første gang uten å jobbe. Det blir ingen 16 timers arbeidsdag i år, men langrenn og avslapping. Mer tid.

Det er noe man kan ta med seg inn i 2021.

* Oppdatering: 21. desember kom det en kompensasjonsordning som baserte seg på tidligere års alkoholsalg, og skulle kompensere noe for tapt omsetning. Hele sjappa, altså Bacchus og Esaias, fikk 60.000.