Akten å få mat på bordet kan føles både euforisk og uoverkommelig. Men selv en rutinert hjemmekokk kan angre invitasjonene man sendte ut på en mer optimistisk ukedag. Helgen er her, hodet verker av gårsdagens siste glass og gnisten er sporløst forsvunnet. Hva gjør man?

Man tyr til ting som alltid funker.

Feil med vilje

Bagna cauda for eksempel. Denne usannsynlige retten fra Piemonte, som rett og slett bare består av ansjos, hvitløk og fett. Det høres kanskje hardcore ut, men når man dypper en bit asparges i den varme sausen er det noe som går opp i en høyere enhet.

Selv en halvhjertet bagna cauda er vanskelig å fucke opp. Det råder nemlig ingen enighet om en bagna cauda egentlig skal emulgere eller skille seg. Noen insisterer inderlig på sistnevnte. Dette beror liksom på stjernene og planetene, i blant lykkes jeg med det, i blant ikke. Det blir alltid godt uansett.

Server den som en forrett eller lag en ekstra stor porsjon for et gilde. Jeg liker en blanding av cruditéer (rå grønnsaker) og kokte grønnsaker til; reddik, selleri, neper, gulrøtter i sesong, spede salater og andre primører i rå tilstand, asparges, grønne bønner, vårløk eller calcots posjert eller kokt.

Dip grønnsakene i bagna cauda eller hell sausen over grillet asparges.

Kronen på verket

Ukens helgelunsj består av retter jeg gang på gang vender tilbake til. Fordi de krever ytterst få ingredienser, kan tilpasses så og si enhver sesong og kan skaleres opp og ned uten at forberedelsene tar knekken på en.

Alle tre er vegetariske, om man spiser ansjos. Ellers kan man jo melde pass på bagna cauda og servere grønnsakene med aioli eller pisket smør. Gryten er attpåtil vegansk.

Kronen på verket er en på overflaten beskjeden rett som slo pusten ut av meg under en lunsj på restauranten St. John i London, på flukt fra regnstorm i juli.

Den lune blandingen av smøraktige bønner og mør squash med et kick fra mynte og safran er enkel, men uforglemmelig. Best av alt er den inntatt under åpen himmel, med en brødskalk til å skrape ren tallerkenen med og rosévin ad libitum. Kanskje litt polenta. Men den gjør seg altså minst like bra på hybelen.

En bønn for bønnene

Jeg anbefaler virkelig å koke bønnene selv, for her vil bønner på boks gå i fullstendig oppløsning og forsvinne inn i eteren. Dessuten smaker det så mye bedre.

Det gjør man lettest ved å bløtlegge over natten, så koke de i plenty vann med en stor skje salt, en god klunk olivenolje, et laurbærblad, en halv løk, to-tre hvitløksfedd og et par strimler sitronskall.

Kokingen kan ta alt mellom 40 minutter og to timer, avhengig av hvor store og gamle bønnene er. Smak deg frem, 20 minutter av gangen. Og spar på kokevannet eller bønnebuljongen som det etterhvert er kjent som - det gjør seg bra der man vanligvis ville brukt kraft.

Et aldri så lite mirakel

Lemon posset er et aldri så lite mirakel. Finnes det egentlig en lettere dessert å lage?

Her får man maksimal uttelling for tre råvarer man alltid har hjemme og den tar bokstavelig talt fem minutter å lage, sett bort fra timene i kjøleskapet.

Resultatet er en krysning mellom panna cotta og sitronfromasj, uten stressmomentet som er å vende formen opp ned. Den står fint på egne ben, men kler unektelig et stykke shortbread på siden.

Jeg ble nylig frelst av matbloggpioneren Deb Perelmans überoppskrift på klassisk shortbread, som er både overkommelig og rask. Ellers har jeg fått servert lemon posset med markjordbær på en høysommerkveld og det var himmelsk, for å si det mildt.

Vintips 🍷

Cornelissen Susucaru Rosso 2019 (290 kroner) – Saftig, aromatisk vin som tåler litt umami og høye smaker - og som samtidig lesker godt.