📍 Washington DC

Jeg burde kanskje skjønt at krigen i Afghanistan ville komme tettere på igjen, etter at jeg for et par uker siden flyttet til Washington DC. Det er tross alt snakk om USAs lengstvarende krig, som de siste månedene har blitt avsluttet på hastefullt og svært dramatisk vis.

Men når krigen kom overraskende tett på i USAs hovedstad var det ikke først og fremst på grunn av at den dominerte avisoverskriftene. Det var heller ikke fordi det første jeg møtte på flyplassen var en uendelig lang kø med afghanske nødevakuerte barnefamilier i grensekontrollen på flyplassen.

Nei, den afghanske krigen kom plutselig tettest på idet jeg satte meg ned på min nærmeste nye nabolagsrestaurant: det Michelin-dekorerte afghanske brasseriet Lapis.

Subtilt afghansk

Ikke at denne restauranten har noe som helst med krigen å gjøre som sådan. Familien som eier og driver stedet kom til USA på 80-tallet, som flyktninger fra den forrige krigen forårsaket av en supermakt som ville ta ekstremistene i landet deres.

Riktignok har Popal-familien de siste ukene organisert pengeinnsamlinger for de nyankomne flyktningene fra kjelleren på restauranten – mer enn tjue tusen afghanere har blitt evakuert til USA de siste ukene, og ytterligere førti tusen sitter i transitt på diverse militærbaser og flyplasser i Europa og Midtøsten.

Likevel er det lite som minner om krigen i det smakfullt dekorerte lokalet.

Dagslyset slipper inn gjennom store vinduer, hvitkalkete vegger, håndknyttede tepper og lapisblå så vel som ornamentale detaljer hinter mot det såkalt orientalske. Dekoren er likevel såpass subtil at det faktisk ikke er så lett å skjønne at det serveres afghansk mat før du får menyen foran deg.

Og det er først idet jeg får menyen i hånda jeg innser at jeg ikke aner hva afghansk mat er.

Selvironi med ubehagelige undertoner

Hver seksjon av menyen innledes med en selvironisk spøk som spiller på stereotypier om afghansk kultur, og som lar deg forstå at du slett ikke er alene hvis du ikke vet noe som helst om det afghanske kjøkkenet.

Meny-humor fungerer sjelden særlig bra, men her er det først og fremst avvæpnende. Det gir også noen clues om hva afghansk mat og kultur handler om som er oppbyggelig. Men det er også litt foruroligende fordi det hinter om hva slags fordommer de som har skrevet menyen har vært utsatt for siden de kom til dette landet.

Forrettene er «like essensielle som den første geværsalven i et stammebryllup», «grønnsaker er Afghanistans best bevarte hemmelighet fordi folk flest tror vi er kjøttetende fjellfolk med store turbaner (det er også sant)». I USA har det etter hvert blitt så mange kjøttfylte afghanske grillrestauranter at dette også har blitt en stereotypi om afghansk mat.

En stereotypi som Lapis ser seg nødt til å adressere og utfordre med sine deilige grønnsaksretter.

En skjult matskatt

Skuldrene senkes og den hyggelige servitøren veileder godt om hvilke forretter som må prøves. Og allerede med serveringen av et raust fat med forretter er det flere slående erkjennelser å gjøre seg.

Blant disse er den mest åpenbare at afghansk mat er både overraskende og veldig god. Det første beviset på det er en kald suppe laget på agurk og urter. Suppen blir servert med små biter potet og silkemyke kikerter. Den er forfriskende, kompleks og har mange lag med smak.

Ved siden av kommer det flakete smørete flatbrød fylt med krydret kjøtt, i tillegg til friterte grønnsaker som kanskje minner om pakora men definitivt er sin egen greie.

Mens jeg smaker meg gjennom forrettene kommer enda en erkjennelse sigende på: Hvordan kan det ha seg, etter tjue år med krig og det intime samkvemmet det medfører, at afghansk kultur og afghanske flyktninger, ennå ikke har satt noe som helst preg på den norske matscenen?

Menyen på Lapis konstaterer at «Djengis Khan var ikke den eneste som visste en ting eller to om dumplings». Lapis serverer sine delikate mantoo-dumplings på det jeg i min uvitenhet bare må anta er rimelig klassisk vis: fylt med oksekjøtt, badende i en grønnsaksragu med grønne linser, og toppet med fyldig yoghurt.

Når jeg skryter av dem til servitøren kan hun fortelle at varianten med reker er enda bedre og verdt å komme tilbake for.

Vestlig kulinarisk arroganse

Jo flere retter som kommer på bordet, desto mer åpenbart blir det: Mens vi i tjue år har gjort vårt for å rasere dette allerede ødelagte landet, har vi ikke engang tatt oss bryet med å lære oss noe om kulturen deres. Ikke engang tatt til oss noe av det fantastiske som landet har å by på av kulinarisk arv.

Det burde egentlig ha vært det minste vi kunne ha gjort: bidra til å ta vare på og gi synlighet til et kjøkken som vi kan anta det er like vanskelig og viktig å ta vare på i eksil for afghanerne i Norge, som en Washington Post-omtale av Lapis lar oss forstå at det har vært for Shamim Popal, matriarken i Popal-familien.

Det er i hvert fall lagt inn et tonn med kjærlighet og omsorg i kveldens hovedrett, som jeg får inntrykk av at er en slags nasjonalrett: qabuli palow består av krydret ris, supermørt lammekjøtt, finsnittede gulrøtter og rosiner, servert med noen hårreisende bra pickles og en sabz-chutney.

Jeg vil vite mer om dette landets kulinariske arv! For ikke bare er det velsmakende. Det er også dypt fascinerende med et kjøkken som hinter mot kaukasisk, mongolsk og kinesisk så vel som pakistansk og indisk, før desserter med iskrem, pistasjenøtter og rosevann bringer tankene til de levantinske kjøkkenene. Men som også er sin egen helt distinkte greie.

Og da har vi enda ikke snakket om afghanernes forhold til ris, som ifølge en restaurantgjest jeg kommer i snakk med på toalettet, er minst like komplekst som iranernes – et annet folkeslags kjøkken vi er slående ignorante overfor.

En modig restaurantåpning

Ifølge Washington Posts panegyriske første anmeldelse av Lapis lagde ikke Popal-familien afghansk mat i løpet av de første tolv årene de drev restauranter i Washington DC. Da Lapis åpnet i 2015–2016 var det i lokalene der familien i flere år hadde drevet en av sine i alt tre franske restauranter.

Det må ha krevd mot å skape et slikt sted midt i denne byen, hvorfra krigen har blitt administrert i tjue år. Denne byen er tett sammenfiltret med Afghanistans skjebne, og påminnerne er mange – fra vår lokale Fedex-filials understatement av et informajonsskilt om «Afghanistan service disruption», som skyldes «the suspension of flights and the blockage of road networks». Til avisenes intime dekning av den ene eksfiltrasjonen av amerikanske statsborgere etter den andre.

Nødvendig påminner i vår tid

På vei opp fra toalettet blir jeg overveldet igjen, i det jeg får øye på en serie stiliserte kart over de afghanske byene Kabul, Herat, Kandahar og Mazar-e-Sharif. De dekorative kartene over byer som i mitt hode er så sterkt assosiert med krigssoner og elendige nyheter, blir effektive påminnere om at dette også er faktiske steder i landet til et folk. Et land der det finnes levende mennesker og mattradisjoner. Et land som er fullstendig ødelagt av krigshaukene som bor i sine villaer ikke langt fra denne restauranten, og som gjerne inntar sin søndagsbrunsj på steder som nettopp dette.

Det er en helt nødvendig påminner i vår tid.

Jeg går fra Lapis i takknemlighet over å bli påminnet om dette også: Ikke bare må krigen fordømmes, de ansvarlige stilles til ansvar, og politikerne tvinges til å finne en ny politikk for Afghanistan som setter befolkningen først. Vi må også kjempe på andre fronter for å holde den menneskeligheten og varmen som krigen og innvandringsdebatten tapper oss for.

Det kan for eksempel over en dampende bolle mantoo-dumplings, eller et stort fat velduftende qabuli palow.

Jeg håper vi kan få se det skje i Norge en gang i framtida også. I dag, 17. september, er afghansk mat tema under Barnas kulturnatt på Geitmyra matkultursenter i Oslo. Det er en god begynnelse.