Et avlyst spisegilde ble til 124 dikt om mat og drikke
Jon Ståle Ritlands nye diktsamling kan være et hendig oppslagsverk for alle som har fått den utakknemlige oppgaven å skrive en takk for maten-tale.
Publisert 3. februar 2021
– Din nye diktbok Takk for maten er ute nå. Hvor kom det fra, konseptet med en diktbok om mat og drikke?
– Det var litt tilfeldig. Jeg har noen gode venner som inviterer til store etegilder, cirka annenhvert år. De er veldig flinke til både å sanke, fiske og skaffe råvarer – og så inviterer de venner til et måltid med alt fra fra 25 til 47 retter. I mars skulle de ha et nytt gilde, og i forkant hadde en av dem spurt om jeg ville skrive noen matdikt til anledningen. Middagen ble jo avlyst på grunn av korona, men da var jeg godt i gang, og syntes dette var et morsomt og spennende tema.
– 25 til 47 retter? Det er jo helt avsindig!
– Ja, men det er små smakebiter av forskjellige råvarer: Skjell, fisker, viltkjøtt, planter – mye råvarer fra Sunnmøre. De er veldig fantasifulle i matlagingen.
– Ja, du bor jo i Ålesund. Jeg har sendt en god del norgesferierende venner til Bro i året som gikk. En fantastisk restaurant!
– Ja, Bro er veldig bra. Jeg har spist der flere ganger, og i det siste har de også laget veldig gode matkasser.
– Langt på vei de fleste av diktene i boka handler om en råvare. Det virker som en god metode for å skrive en diktsamling.
– Ja, det er jo egentlig det. Det er noen som har skrevet om råvarer og mat tidligere – Pablo Neruda har skrevet noen gode matdikt, Jan Erik Vold har jo skrevet om loffen, og Inger Hagerup om persillen. Men i forhold til mange andre temaer er det skrevet altfor lite poesi om mat.
– Det skinner gjennom at du har en sterk matinteresse. Hvordan vil du beskrive deg selv som kokk?
– Jeg er nok bedre til å nyte mat enn til å lage den. Jeg liker å lage mat, men er flinkest på retter der mye er samlet i en gryte. Hvis det er veldig mange prosesser blir jeg fort stressa. Jeg liker å lage retter som bouillabaisse, bolognese, indisk kyllinggryte. Og norsk tradisjonsmat, som lutefisk.
– Det er mye nostalgi og matminner i diktene. Hva slags virkning tror du det har for leseren?
– Hva det betyr for leseren er ikke så lett å si. For min egen del er det mange minner knyttet til mat. Måltidet er det som samler familie og venner. Hvis man har gode opplevelser rundt maten, så husker man maten bedre.
– Ja, jeg likte godt diktet om spisebordet. Det er et godt bilde på hvordan mat og måltid kan fortelle mye om folk og familier.
– Ja, det ligger mange historier i et matbord. Vi lever våre liv hit og dit, og så blir matbordet stedet der man samles.
– Boka heter Takk for maten. Ifølge forlaget kan den være til inspirasjon for taleskrivere. Var det din idé, eller en lur markedsstrategi fra dem?
– Det var ikke min tanke, men det er topp om den kan brukes til det. Jeg håper jo at boka blir lest og brukt. Poesi sliter ofte med å trenge gjennom oppmerksomhetsmuren. Men mat er et tema de fleste forholder seg til, så diktene burde være ganske lett tilgjengelige.
– Takk for maten-talen er vel ofte den dårligste av talene, er den ikke det?
– Mulig du har rett i det. Den er veldig programfesta, og kanskje den dårligst forberedte – siden man ofte ikke veit menyen på forhånd. Talen har sine konvensjoner som gjør at den blir litt forutsigbar, kanskje.
Det er noe magisk ved det som kommer fra sjøen. Det er en verden rett utenfor her, som vi ikke får se ned i. De lever sitt eget liv der. Og så kan vi hente opp råvarer og få en smak av en annen verden
— Jon Ståle Ritland, lyriker
– Da passer den jo fint å slå opp i innholdsfortegnelsen i diktsamlingen din, finne en nøkkelråvare fra måltidet og deklamere et dikt?
– Ja, det kan være en idé! Hvis det fungerer så er jo det hyggelig for forfatteren.
– Har du en råvare du liker spesielt godt?
– Jeg er veldig svak for sjømat. Det er noe magisk ved det som kommer fra sjøen. Det er en verden rett utenfor her, som vi ikke får se ned i. De lever sitt eget liv der. Og så kan vi hente opp råvarer og få en smak av en annen verden.
– Og så er det så godt!
– Ja, og når man bor i Ålesund har man tilgang på mange gode råvarer.
– Du er en habil tennisspiller, og har gitt ut en diktsamling om tennis tidligere. Hva gjør tennis så forenlig med poesi?
– Det er den mest poetiske sporten jeg vet om. En tennisspiller i en kamp er som en danser. Det kan være som en kombinasjon av boksing og sjakk. Det er både et fysisk og mentalt krevende spill, med mye taktikk. Spillerne kan av og til holde på i timevis. Det er fascinerende hvordan toppspillerne klarer å holde nervene under kontroll så lenge.
– Hvilken dikt fra Takk for maten liker du best selv?
– Enten laksediktet, en liten hyllest til min hjemby Drammen. Eller kanskje klippfisk-diktet. Jeg bor i det området det eksporteres mest klippfisk fra, særlig til de katolske landene. Det er et fantastisk produkt som nordmenn ikke er flinke nok til å bruke.
– Ikke som portugisere, som må kunne 100 klippfiskoppskrifter før de gifter seg?
– Ja, eller en for hver dag i året! Det har jeg hørt. Noen restauranter her i byen har spesialisert seg på forskjellige gode klippfiskretter.
– Hvilke da, har du noen tips?
– Det er en som heter XL Diner, og Sjøbua. Og så kan jeg nevne Bro også, de har hatt klippfisk på menyen. Det er absolutt verdt å komme hit til Ålesund for å spise, vi kan jo ikke akkurat reise til Portugal nå.
– Har du noe å tilføye på tampen?
– Gjennom arbeidet med boka har jeg fått en bedre forståelse for hvor viktig maten er i livene våre. Den binder oss sammen sosialt, historisk og kulturelt. Det er mye god kulturarv i måltidene. Samtidig kan vi også takke våre bønder og produsenter fra hele verden, når vi lever i år 2021 og har all verdens gode råvarer tilgjengelig til enhver tid. Vi er heldige som lever i vår tid! Jeg kunne alltids skrevet om politiske spørsmål rundt mat, men jeg har valgt å la boka være en hyllest til maten, måltidet og råvarene.
→ Diktene er gjengitt med tillatelse. Forfatterportrett av Morten Hjertø. Omslagsdesign av Stian Hole.