Det er mulig du blir stamgjest på Evita Espressobar
En varmere velkomst skal du lete lenge etter.
Idet jeg åpner laptopen, skriker det i en stol på andre siden av kaféen. Mennesket som nå er på vei mot oss, er ei tettbygd dame med dårlig tid.
Framme ved bordet vårt begynner hun å veive en pekefinger over tastaturet mitt. Hun har visstnok en laptop hjemme med taster som ikke funker, uansett hvor hardt og lenge hun taster. Hun lurer på om jeg vet hva som kan være galt. Jeg tyr til standardfrasen Har du prøvd å skru maskinen av og på?
Det har hun tydeligvis ikke, for hun er allerede på vei ut av kaféen. Vi håper hun bor langt unna.
En hjertelig velkomst
Vi befinner oss på Evita Espressobar i Brugata, klokka er litt før ni på en ganske vanlig tirsdag. Etter at tastaturkvinnen har forsvunnet ut av syne, tar vi en titt på det øvrige klientellet. Det består stort sett av kvinner med korte frisyrer på vei til kontoret og menn med arbeidsbukser og grove hender.
Bak disken står eieren og ønsker hjertelig velkommen, og ikke på den innøvde Starbucks-måten. Hun virker genuint glad for å se folk. Alle behandles som stamgjester, noe mange sannsynligvis blir etter en slik mottakelse.
Innredningen her virker forfriskende lite gjennomtenkt. En slags blanding av brun kafé og koselig arbeiderhjem fra sekstitallet, men med noen flere potteplanter
— Magnus Liøkel
Espressobar med stor E
Evita kaller seg espressobar med stor E, så jeg har naturligvis bestilt en dobbel espresso. Den har et fint lag crema på toppen og sparker skikkelig fra seg. Flapjacken, en slags granolabar med tørket frukt og brunost på, er seig på den gode måten.
Ole er halvveis gjennom croissanten sin. Den er diger og saftig, men mangler det crispy ytre som kjennetegner en nybakt croissant.
Evita har holdt åpent helt siden 1997. Innredningen her virker forfriskende lite gjennomtenkt. En slags blanding av brun kafé og koselig arbeiderhjem fra sekstitallet, men med noen flere potteplanter. Lampene over bordene henger akkurat lavt nok til at akkurat høye nok folk skaller i dem. Det skaper litt spenning hver gang noen reiser seg.
Biologisk krigføring
Utenfor sitter røykerne og følger med på det grønlandske livet. De rister på hodet hver gang det passerer en blålysende politibil.
Her inne begynner det å stilne etter morgenrushet. Det er kun oss og en fyr med arbeidsbukser igjen. Han står ved disken og skryter av hvor flink baristaen er til å helle melk i kaffen. Det er ikke så vanskelig, sier hun. Jo, sier han. Og så er den diskusjonen over.
En fyr rustet for biologisk krigføring kommer inn. All hud er dekket til, og han har tredd en hette over det ansiktsdekkende pleksiglasset. For sikkerhets skyld har han på seg munnbind også. Han mumler og gestikulerer voldsomt. Baristaen tolker det som at han vil ha en kaffe latte, noe hun ser ut til å ha rett i.
Store Hilde og Lille My
Jeg tar turen på toalettet. På veggen bak doen henger det en stor glassplakett med overskriften En stor takk til... Under står det håndskrevne navn, blant annet Store Hilde og Lille My. Hva disse menneskene har gjort for å fortjene slik heder, står det ikke noe om.
Vi har fått i oss et par kopper hver idet to arbeidsmenn kommer subbende inn, den ene med en stige under armen. De fikler med en røykvarsler i et par minutter før de klapper sammen stigen og sier seg fornøyde. Eieren spør om de fikk fiksa problemet. Vi krysser fingrene for det, svarer de tørt på vei ut.
Livet er herlig
Klokka nærmer seg halv elleve da en gjest forteller at han nettopp har blitt bestefar for fjerde gang. En annen gjest roper at livet er herlig og slenger en femtilapp på disken for å spandere en kaffe. Samtidig begynner Nina Simone å synge på radioen, eieren skrur opp lyden og synger med.
Vi bestemmer oss for å gå før leken blir for god. Eieren ønsker oss hjertelig velkommen tilbake, og vi sier at det ikke blir lenge til neste gang.
På utsiden nikker vi til røykerne, som et slags ha det bra og sees igjen. De nikker ikke tilbake. Men til gjengjeld følger de oss med blikket til vi er trygt over på andre siden av Akerselva.