Oktobersola titter fram og treffer det fyllesjuke ansiktet til Ole. Han sitter og tviholder på en pappkopp med svart kaffe og har hatt bedre dager. Det er ikke mange minuttene siden jeg dro ham opp av senga og inn på 20-bussen til Galgeberg. Derfra tusla vi opp til St. Halvards gate, og nå har vi tatt plass utenfor Oslos nyeste, og sannsynligvis minste, kaffebar.

Fra bensin til kaffe

Kiosk! er ikke stedet for folk som skal sitte og jobbe. Inne er det kun plass til to-tre kunder av gangen. Ut døra strekker det seg nå en kø, som hovedsakelig består av småbarnsforeldre med aerodynamiske barnevogner. Tilfeldig forbipasserende stopper opp og lurer på hva som skjer. Noen stiller seg i kø av ren nysgjerrighet. Det er ikke hver dag det åpner kaffebar i en nedlagt bensinstasjon.

For å veie opp for plassmangelen inne har de plassert benker og krakker ute. Her har man orkesterplass til samtalene som foregår i køen. Et ungt par diskuterer hvem som hadde felleskortet sist. Ei lita jente stiller mora si mer eller mindre viktige spørsmål som hun får mer eller mindre riktige svar på. Hvor mange centimeter er hundre millimeter? spør hun. Én, svarer mor kontant.

Les også:

Når Sultne gutter anmelder kaféer, handler det mer om folk enn kaffe

Det er ingen enhjørning

Ole ser hakket bedre ut nå. Den store koppen med dagens kaffe fra Kaffa har begynt å virke. Jeg har tømt i meg en tjukk dobbel cortado, som gjerne kunne ha vært firedobbel. Vi snakker om at det blir koselig å sitte her til sommeren.

Den lille jenta og mora hennes slår seg ned på et par krakker ved siden av oss. Jenta spør hva slags dyr det er bilde av på koppen. Det er en enhjørning, svarer mor, og jeg tenker at noen bør kontakte barnevernet snart. Den blå pegasusen som er stempla på koppene, er et lite vink til logoen til Mobil, som altså dreiv bensinstasjonen her for mange herrens år siden.

Lukta av norsk dugnadsånd

Det hadde vært godt med noe søtt, sier Ole. Jeg tar hintet og stiller meg i kø igjen. Det er bare én person foran meg nå. Hun sier til baristaen at det var på tide at det åpnet et slikt sted her. Hun har selv vært inne på tanken, men har liksom ikke hatt tid. Hun lover å komme ofte, støtte lokalmiljøet.

Og hun er ikke den eneste. Omtrent annenhver person som entrer det lille rommet, heier og lovpriser. Samtalene over disken går utover de nødvendige høflighetsfrasene som utveksles på større, kjededrevne kaféer. Vi enser en slags dugnadsånd i lufta her. Senere leser vi at stedet faktisk er folkefinansiert, og at de fleste aksjonærene hører til nabolaget.

Gladbakst på fredag

Kvinnen foran meg har fått sitt. Jeg spør etter noe søtt, men får beskjed om at de dessverre ikke får inn bakervarer før på fredag. Baristaen må se skuffelsen i blikket mitt, for han er rask med å påpeke at herlighetene kommer fra Gladbakst, og at de er verdt å komme tilbake for.

Dermed busser vi hjem, får Ole i seng, plutselig er det fredag, og baristaen viser seg å ha helt rett.