Det er lett å skjønne at denne vinbaren er blitt en Oslo-favoritt

Det er lett å skjønne at denne vinbaren er blitt en Oslo-favoritt

Få treffer tidsånden bedre enn Nektar.

Tekst

Jørgen Brynhildsvoll

@jorgenbry

Foto

Tommy Andresen

@fotograftommyandresen

Publisert 3. oktober 2021

Det er vel egentlig det man vil ha – et koselig lokale å drikke vin i, der du blir tatt imot av folk som oppriktig liker å ha deg der. Som skjenker deg passe godfull på top notch vin du ikke får alle andre steder, og gjør deg mett på småretter du kan dele med vennene dine.

Nektar vinbar er unektelig en av årets favoritter i Oslo – i alle fall i bobla vi lever i. Matblogger og Kabaret-spaltist Julie Ilona Balas hadde lanseringsfesten for boka si her. Musiker Fredfades sitter gjerne å nyter en flaske i baren. Og bare en time før vi kom til det røde trehuset på Fredensborg denne kvelden, fikk jeg en invitasjon til en bursdagsfeiring her uka etter. For ikke å snakke om at det stort sett er fullt.

Et velkuratert vinkart

Det er kanskje ikke så rart. Nektar treffer tidsånden så godt: En stemningsfull vinbar som tar smårettene sine på alvor. Steder som Pillefyken og nye Oh Dear i Oslo og Spontan i Trondheim er andre eksempler på det samme.

Veslemøy Hvidsten åpna Nektar på tampen av 2019. Før det jobba hun noen tiår som importør av fornem vin i Moestue-gruppen.

– Det er kanskje derfor hun har tilgang på så mye kult. Det er jo et helt vilt vinkyndig personale her, sier Kabarets vinsjef Tommy med nesa begravet i vinkartet.

Vi har fått et bord ved vinduet første etasje. Lokalet er lunt og passe rustikt, uanstrengt innredet med mye tre, masse vin i åpne hyller, krittavler og et hvitmalt murvegg med mørkmalte bjelker. Opp trappa med Ida Ekblad-maleriet er en mezzanin med tre bord til.

Det er lett å bli sjarmert av gjengen som jobber her. Innehaver Veslemøy Hvidsten, kokk Ed Shaw og servitør Gunhild Strømgren er kanskje byens mest imøtekommende verter.
Det er lett å bli sjarmert av gjengen som jobber her. Innehaver Veslemøy Hvidsten, kokk Ed Shaw og servitør Gunhild Strømgren er kanskje byens mest imøtekommende verter.

Tommy synes lista er variert og utfyllende, med hovedvekt på små håndverksprodusenter fra klassiske områder. På den hvite siden er Bourgogne, Jura og Loire spesielt godt representert – og Beaujolais, Rhône og Spania på den røde.

– Her står de beste tradisjonelle produsentene side om side med de mest ettertraktede naturvinmakerne, sier Tommy.

Inntil nylig var metal- og vinhue Sindre Solem restaurantsjef her på huset. Også han har ett bein planta i fransk tradisjon og det andre i naturvin. Nå har Sindre samme stilling på Arakataka, men han rakk nok å sette sitt preg på kartet.

I fjor var det en cheeseburger saget i to som ble årets mest omtalte rett på Oslos restaurantscene. I år er det noe så upretensiøst som en mac’n’cheese

Jørgen Brynhildsvoll

Champagneutvaget er spesielt velkuratert og pent priset, med tydelig fokus på grower-produsenter – altså de som dyrker druer selv, i motsetning til de store husene som kjøper fra andre.

Valget falt på en tullete digg Champagne på 100% pinot noir fra Cédric Bouchard – som vanligvis ryker tidligst på morrakvisten på polslippdagene.

I champagnedelen av kartet finnes alt som krype og gå av topprodusenter, som Vouette & Sorbée, Jacques Selosse, Ulysse Collin, Agrapart, Dhondt-Grellet, Benoît Lahaye, Georges Laval og Frederic Savart. Vi gikk for Cédric Bouchard.
I champagnedelen av kartet finnes alt som krype og gå av topprodusenter, som Vouette & Sorbée, Jacques Selosse, Ulysse Collin, Agrapart, Dhondt-Grellet, Benoît Lahaye, Georges Laval og Frederic Savart. Vi gikk for Cédric Bouchard.

Byens beste brødskive

I fjor var det en cheeseburger saget i to som ble årets mest omtalte rett på Oslos restaurantscene. I år er det noe så upretensiøst som en mac’n’cheese. Amerikansk comfort food i forfinet form går rett hjem hos hovedstadens sultne gjester.

Kjøkkensjef Ed Shaw er derimot britisk, uten at det kommer spesielt tydelig til uttrykk.

Toast med ansjos og fennikel er en usedvanlig vellykka apetittvekker.
Toast med ansjos og fennikel er en usedvanlig vellykka apetittvekker.

Første rett ut forteller mye om stedet. En tilsynelatende enkel toast med ansjos og skivet fennikel. Ansjosen er perfekt til stede – den verken forsvinner eller overdøver. Fisken møtes med passelig med syre, og et småfrekt lite chilisting. I bunnen, en pistasjeolje som liksom avrunder det hele. Denne ydmyke brødskiva overpresterer skikkelig!

Vi sluker sardiner, skipper spekefjøla (som jeg husker fra forrige besøk at var en sedvanlig maktdemonstrasjon fra Indre Oslo matforedling) og går til terrine som er pressa her på huset. Den har fin konsistens, men er litt anonym – savner en god del salt.

Utvalget på flaske er selvsagt det mest utfyllende, men Nektar har alltid en pen rekke viner tilgjengelig på glass hver kveld. Disse finner man tydelig utstilt bak baren. Her er det stort sett kule og lettdrikkelige viner i det litt lavere prissjiktet.
Utvalget på flaske er selvsagt det mest utfyllende, men Nektar har alltid en pen rekke viner tilgjengelig på glass hver kveld. Disse finner man tydelig utstilt bak baren. Her er det stort sett kule og lettdrikkelige viner i det litt lavere prissjiktet.

Dagsformen

Alle kjøkken kan ha en svingende dagsform. Selv om jeg er forelska i Nektar og gjerne vil at alt skal være tipp topp, kom det tre retter på rappen som manglet en god del i utførelsen.

En ålreit hummus kom med blomkål som var bakt altfor lenge.

Så en kveitekotelett stekt på beinet, litt for godt stekt sådan. Den svømte i en deilig pytt med bruna smør matchet fint med syre. Digg å dyppe brød i! Men tilbehøret med  linser, middelhavsgrønnsaker og kapers blåste ingen i bakken. Det manglet litt retning.

En hvit arbois, Fleur de Savagnin fra Domaine de la Tournelle, stod fint til kveita – selv om vi hadde valgt den uten en spesiell pairing i bakhodet.

– Det skal sies at sist jeg var her så var det ingen svake retter, sier jeg nesten unnskyldende til selskapet.

Men likevel – champagnen boblet i blodet, en ny flaske var på vei, og det var også årets snakkis.

Kveite stekt på beinet med middelhavssmaker er ingen dårlig rett, men heller ikke skikkelig overbevisende. Under besøket som anmeldelsen er basert på var det ikke reddik på toppen.
Kveite stekt på beinet med middelhavssmaker er ingen dårlig rett, men heller ikke skikkelig overbevisende. Under besøket som anmeldelsen er basert på var det ikke reddik på toppen.

Mac Pro

Kyllinglever kommer med en godt krydret merguezpølse, søte dadler og bitre endiver. Det skjer mye på tallerkenen, men det funker!

Hyperetten står for tur. Og Nektars mac’n’cheese er latterlig tilfredsstillende, med noen deilige lag av tekstur – smeltet ost, myk purre og crunchy topping. Dette er langt mer lyxig enn comfort food-favoritten vanligvis er, konsistensen er mer krema enn ostete.

– Men det var strings! skyter Alisa inn.

Nektars mac'n'cheese er en grunn i seg selv til stoppe innom.
Nektars mac'n'cheese er en grunn i seg selv til stoppe innom.

Så kommer sorte engangshansker til bordet. En nærmest seremoniell etappe i måltidet som vi kjenner igjen fra Pjoltergeist-kjelleren, fra krabbe på Arakataka, og andevinger på både Brutus og Happolati.

Her var det kyllingvinger som skulle til pers. Vi brant fingrene på den glovarme glazen. Når de har fått hvilt seg ufarlige, var vingene deilig søte, klissete og pakka med umami.

Det sto fint til en eksentrisk og småvolatil rosé på grensa til rødvin, fra spanske La Perdida. En veldig positiv opplevelse!

Nektar holder til i det sjarmerende, skeive røde trehuset i Fredenborgveien som tidligere huset Bon Lío.
Nektar holder til i det sjarmerende, skeive røde trehuset i Fredenborgveien som tidligere huset Bon Lío.

Mersmak

Man rekker jo å bli stappmett selv om rettene er små. Måltidet ble rundet av med en eplekake som mer ligna en krydderkake, i selskap med noen deilige plommer med aprikosaktig karakter og en crème anglais med safran. Sistnevnte var et interessant dessertelement. Det er så lett å snuble med safran, men her var det kyndig balansert.

Noen hikk i menyen til tross: Stemningen i den lille vinbaren er til å dåne av. Så imøtekommende atmosfære, treffende musikk, og hyggelig vertskap.

Egentlig har jeg lyst til å sitte i baren her hver kveld. Skravle med Veslemøy over et glass vin som ikke er på vinlista.

Kanskje trøstespise litt amerikansk comfort food.

Vi spiste:

Toast med ansjos og fennikel. Sardiner. Husets terrine. Bakt blomkål med hummus. Kveite stekt på beinet. Stekt kyllinglever. Mac’n’cheese. Kyllingvinger. Eplekake med safran-crème anglaise. Halloumifries var utsolgt, og servitøren glemte en gnocchi-rett vi bestilte.

Vi drakk:

  • Champagne: Cédric Bouchard Roses de Jeanne Val Vilaine Blanc de Noirs brut NV
  • Hvit: Dom. de de Tournelle Fleur de Savagnin 2018
  • Rosé: La Perdida Proscrito
  • Rød: Tomislav Markovic On The Rocks Spätburgunder 2018