Vi har testet alle spisestedene på nye Via Village
Sjømaten har både høyest nivå og prisnivå. Dumplings er fortsatt diggest med smør. Og den største nyheten leverer en kruttsterk prestasjon.
Publisert 15. oktober 2021
Det er ikke alltid lett å samle en stor gjeng til lunsj. Noen har kanskje lyst på tacos, de fyllesjuke craver fritert kylling, de litt skeptiske vil ha en trygg fiskesuppe, og veganeren i hjørnet lurer på om de må bestille brød og tilbehør igjen.
En food court løser jo alt dette. Forskjellige spisesteder pusher ut mat på løpende bånd som kan deles på store langbord. Konseptet er ikke nytt – i norden var Papirøen i København et spennende eksempel som mange siden har prøvd å etterfølge. I Oslo har både Vippa, Oslo Street Food og til dels Mathallen forsøkt seg.
Via Village er likevel noe nytt. For det første er samlingen av spisesteder langt mer velkuratert enn tidligere forsøk. Dessuten er det tydelig at storkapitalen har en finger med i spillet. Det store spiseområdet ligger i hjertet av det påkostede kontorbygget Via i Vika, der House of Oslo holdt hus før.
Plastduker er byttet ut med pyntelige trebord. Alle bruker det samme Culina-serviset. «Bodene» er smakfullt kledd med spilevegger. Og et sett av halvsirkelformede skilt lar spisestedene profilere seg, samtidig som alt ser enhetlig og oversiktelig ut.
Mindre sjarm og personlighet, mer kantine i kontorbygg-følelse, altså. Men det viktigste er tross alt hvordan det smaker.
Vi har testet alle de ni spisestedene.
Taco lov for Breddos!
Nud Dudhia har skapt en liten revolusjon i fredagstacoens land. Det er ingen hemmelighet at Breddos Tacos står for landets beste tacos, og nå har hjørnelokalet på Mathallen fått en søsteravdeling i Vika.
Røstet blomkål er hakket mer spicy enn vi har fått før, og savner litt smak utover heten. En fyldig rømme hjelper, og sprøstekt purre gir fin crunch. Konsistensen er herlig – en ganske vellykka veggistaco.
Baja fisketaco har tempurafritert torsk som denne dagen er litt på den mjuke siden, men smakene er på plass, med et lett røykpreg fra chipotlemajo og fin tekstur med snittet kål.
Best i test er conchinita pibil. I denne juicy klassikeren fra Yucatán tilberedes svin tradisjonelt i bananblader med blant annet sitrus og achiote (en paste av anattofrø). Breddos versjon har saftig marinert svinenakke, og kommer med salsa verde og xni pec (habanerosyltet rødløk). Vi kan like litt mer achiotepreg på conchinita pibil, men det er en smakssak. Perfeksjon i en lefse!
Sprø herligheter
Det argentiske paret Romina Yanarello og Nicolás Peranic jobbet henholdsvis på A’Laise og Maaemo før pandemien. Da de ble permittert, begynte de å lage empanadas for hjemlevering fra leiligheten. Det ble en av nedstengingens store snakkiser.
Nå har pandemibabyen De mi Tierra fått et eget lokale – og det eneste av Via-sjappene med egen utgang mot gata. Praktisk, når maten er så takeaway-vennlig.
Det var en no-brainer å gå for komboboksen med alle smakene. Du kan velge mellom ovnsbakte eller friterte empanadas – som betyr «vi veit hva du vil ha, men hva har du samvittighet til?» Kast dem i olja, sa vi!
På utsiden er alle like, så det blir en morsom bingo. Først trakk vi skinke og ost – enkel, barnevennlig, og dustete godt. Varmt ostefyll møtte det megacrunchy skallet og oppfylte det ufravikelige kravet til en empanada: sprø utenpå, myk inni.
Storfe minner om det vi på norsk ville kalt «tacofyll», riktignok med oliven. Godt, men ikke en fulltreffer. Kyllingen var mildt krydret og god. Begge kjøttempanadaene hadde tjent på mer salt. Kremet maisstuing kunne også vært bedre finstemt. Fint forsøk, men sødmen bør møtes av mer syre og salt. Kanskje det ikke ville vært genuint argentisk, men bedre hadde det blitt!
Høydepunktet var smaksrik sopp og smelta ost. En innertier! Ost er altså nøkkelen.
Først etter vi hadde spist opp skjønte vi at de også selger sauser til å dyppe – chimichurri, salsa criolla og chipotlesalsa. Whoops! Det hadde nok vært digg, spesielt til de empanadaene som vi følte manglet balanse. Vi får dra tilbake!
Det høyeste nivået (og prisnivået)
Sjømathandelen Gutta fra Havet i Sandvika er avlegger av St. Hanshaugens delikatessefavoritt Gutta på Haugen. Nå blir det guttastemning også i Via Village! Sjømatbaren har et høyt prisnivå, men tilsvarende kvalitet på råvarene og håndverket. Alt vi fikk herfra var dritbra.
Fritto misto er nyfritert og må spises først. Den friterte blandingen av alt mulig rart som havet har å by på er en feriefavoritt som sender tankene sydover. Her er småfisk, kalamaris og små miniblekkspruter som italienerne ville kalt moscardini. En skvis sitron, og rett i gapet med fettete fingre. Noen friterte gulrøtter, fries, og en god aioli hører med. Skikkelig gjennomført!
Skagen-roll er anrettet på en 90-tallsfjong måte, med syltet rødløk, potetchips og løyrom dandert over briochen som en dragerygg. Men fy fasan så godt. Skagenrøren er det ingenting å si på, og den gjør seg like bra i lobsterroll-aktig briochebrød som på toast.
Fiskesuppa er klassisk, deilig smørete og med en rik rekekraft. Melkefett er anstendig møtt med syre. Oppi er faste kamskjell, fersk fisk og gode reker. Feit og fabelaktig fiskesuppe som vil imponere svigermor.
Sjømatbaren har jevnt over det høyeste kvalitetsnivået av alt vi smakte under vårt besøk – og kostet deretter.
En perfekt munnfull
Dumpling- og dimsumsjappa i Tøyengata er en av våre absolutte oslofavoritter. Sjef Jan Robin Ektvedt respekterer de asiatiske smakene og teknikkene, men viser også en bitteliten finger til dem ved å tilføre det beste fra vesten. Som smør!
Vi klarte ikke motstå signaturretten kongekrabbedumplings, selv om vi har spist dem et utall ganger før (og overbestilt dem som takeaway under nedstengingen). Når posen med krabbe, smør og småspicy kimchimajo sprekker ved første tygg, minnes vi på at dette er byens beste munnfull. Helt strøkent.
Smørrete gyozas med reke og svin er toppet med apas chunky og rike XO-saus, laget på tørket sjømat og spekemat. Alle hjerter fryder seg!
Potetdumplingen var en nyhet vi gledet oss til, men her ble vi skuffet. Den hadde en litt kjip smak av ukokt potet, og ble som en bleik raspeball. Dampa for lite? Litt mer chilicrisp hadde også gjort seg. Det skal sies at det er første gang vi har smakt en Golden Chimp-dumpling som ikke gikk rett hjem.
Helstøpt indisk
Denne indiske gatemat-favoritten startet som restaurant ved Rådhuset, og har siden fått en filial i Bogstadveien, og nå også en bod i Via Village.
Samosa med potet- og kikertfyll var knasende gode, og lekkert anrettet som en liten vulkan, overstrødd med riktig mende chili. Fyllet var fyldig og passe syrlig. En snasen liten rett!
Indisk er kjent for å være vegetarvennlig, så vi bestilte paneer i makhani-saus – altså butter chicken, men med indisk ost i stedet for kylling. Den fyldige og silkemyke sausen var kyndig krydret, med tydelig kardemommepreg. Paneeren hadde bedre konsistens enn noen annen vi har smakt i byen.
Vi overså at butter paneer kom med nan, og bestilte ekstra. Det hadde vi ikke trengt. Nanbrødet var som en myk, flat hvetebolle – ikke bra nok.
Digg falafel, døll burger
Kafeen og cateringfirmaet Funky Fresh på Doga har lenge vært Oslos kanskje viktigste veganske aktør. Innehaver Josefine Andrén startet bølgen av rawfood-kaker som flere siden har slengt seg på. FFF er også et trekkplaster for veganske pilgrimer fra hele landet.
Falafelsalaten ser innbydende ut, et fargerik lite kunstverk! Falafelbollene er laget av favabønner i stedet for kikerter, smaksatt med purre og rullet i sesamfrø. Bollene er helt mega, med god smak av røstet sesam. Salaten med (litt for grov) grønnkål, libanesisk syltet nepe (Kabees El Lift), rødkål og eggefri chilimajo er både funky og fresh. Villages beste vegetaralternativ?
Cheeseburger med verken cheese eller burger imponerer derimot ikke. Om jeg skulle konvertert til veganisme, ville ost vært det vanskeligste å gi avkall på. Da er det gøy at «osten» smaker overraskende ostete, litt som ferdigskivet amerikansk burgercheddar. Men pattyen har ikke en spesielt vellykka konsistens, og selv om den er godt krydra, har den en støvaktig bismak som verken jeg eller spisefølget er noe fan av.
Desserten er derimot helt himmelsk – en søt og limesyrlig pistasjekake med nydelig smak av ekte pistasj og bringebær fra den frysetørkede toppingen. Den skal vi bestille igjen!
Sushi for fiffen
Vi har til gode å prøve den litt bortgjemte pan-asiatiske restauranten Tri Ky på Vulkan, men har hørt gjetord. Ordspillnavnet på filialen i Via Village, OmakAsia, er litt pussig. De serverer jo bare à la carte og ikke omakase, som er en tastingmeny der man i direkte oversettelse stoler på kokken.
Menyen har en del nigiri og sashimi som høres ganske ordinære ut, så vi velger det som skiller seg mest ut. Kveitesashimi med trøffelsoya passet til bydelen – den var lyxig og god. En i følget lurer på om den hadde vært bedre uten trøffelsøya, som var et tilvalg. Jeg synes derimot at smakene harmonerte fint.
I menyen er Gunkan roe kategorisert som nigiri, selv om det vel er en maki. Ørretrogn er marinert i en røkt soya, og munnfullen sprenger av salt og røyk. Smaksløkene får overtenning! Veldig godt, men litt vel heftig røykpreg.
Tempurafritert ibericosvin var like snadrete som det høres ut,, så lenge man ikke dyppet for dypt i den litt overdøvende tonkatsu-sausen. Salaten som fulgte var veldig vellykka, med cherrytomater, reddiker og en yuzusmakende dressing. For en gangs skyld en motivert sidesalat, mente en i følget.
Litt uheldig fugl
Denne dineren på Vulkan byr på southern comfort – ribs, fritert kylling og burgere. I den nye Via-avdelingen er det fugl som er i fokus.
Friterte kyllinglår med Buffalo-glaze er veldig syrlige og ganske tilfredsstillende, om enn på den tørre siden, og uten sprøtt skinn. Tuppen av lårbeinet stakk fram, som gjorde lårene enkle å spise uten å grise for mye. Med majo ble det snacks, men glazen er altså for syrlig. Pickles som fulgte med var overstrødd av karse – den falt i smak hos noen, mens andre mente den var litt meh.
Deviled eggs var utradisjonelt nok med soyamarinerte egg, som på en ramensjappe. Majofyllet savner litt chilitrøkk, men det er snadder lell! En litt rar crossover, kanskje. Pimientos de padron, grillet småpaprika, kunne vært strødd med mer salt, og fikk følge av helt unødvendige skiver av chili og vårløk – garnityr for syns skyld.
Southern comfort gjøres bedre på Way Down South og Eldhuset.
En kruttsterk prestasjon
På Prik serveres mat med røtter i Thailands nordøstlige provins Isaan. Dette er upløyd rismark her til lands, så dette er den åpningen det har stått størst forventninger til. Ikke minst på grunn av duoen bak: Katla-sjef Atli Már Yngvasson, som basically snudde matscenen Oslo på huet med Pjoltergeist, og multigründeren Nud Dudhia, som har hatt suksess med Breddos og hovedstadens mest syndige lunchsted Løkka Deli.
Isaan-kjøkkenet byr på friskhet fra urter, frukt og grønt heller enn dype curries – samt klebrig ris og brennende hete. Uskyldige gjester som ikke kjenner til stilens ivrige chili-bruk vil få seg en bakoversveis: Prik pakker punch!
En rustikk stirfry med svin og speilegg var intens og digg, med mye smak av thaibasilikum og fiskesaus. Retten så liksom tørr ut, men svinefett og syre gjorde susen. Pent! Vi gikk også for en veggisvariant av Laap-salat, som vanligvis lages av kvernet kjøtt og lime- og urtesaus. Varianten med sopp er myntedominert, spicy og eksotisk.
Synd å være sucker for en crowdpleaser, men høydepunktet var altså tempurafriterte kyllingvinger. Helt perfekt crunch, med følge av fritert hvitløk, urter og en søtlig og umamirik glaze. Verdt en tur i seg selv! Men ha serviettene klare – vinger i frityr er en grisete affære.
Salaten Som tam er obligatorisk Isaan-tilbehør. Tradisjonelt har den papaya og grønnsaker som får lett deng i en morter. Priks versjon er med agurk og tomat. Salaten er frisk og kruttsterk. Tørkede reker, et vanlig Isaan-innslag, er tettpakka med smak og umami. Vi elska det, noen i følget vårt var mer skeptiske.
Den upretensiøse og litt bondske stilen på Prik er et trekkplaster. Definitivt den mest spennende sjappa, om du bare tåler heten.