Fire fugler og en thanksgiving-feiring
En fornorsket takkefest-meny fra vår faste høytidsskribent.
Høsten har kommet til Oslo. Rett ved leiligheten min i Brugata dundrer gravemaskiner løs på de midlertidige trikkeskinnene i Christian Krohgs gate. Leiligheten rister som høstløv som er i ferd med å falle fra et tre.
For noen dager siden fikk jeg meldingen: «Kan ikke du, som vår høytidskorrespondent, skrive noe artig om Thanksgiving?»
Så her sitter jeg. Macen er åpen med flere vinduer fylt av faner som «What is thanksgiving», «The problematic nature of thanksgiving», «Who are you around the thanksgiving table – take the quiz».
Klukkende gal
Selv har jeg aldri feiret Thanksgiving, men den siste artikkelen jeg skrev for Kabaret gikk ut på at jeg aldri har feiret Valentines day, så jeg trenger en annen innfallsvinkel enn «Dette har jeg aldri gjort».
Utakknemlig skjenker jeg meg et lite glass sherry og fortsetter researchen.
Fire timer senere er flasken tom, og jeg er allerede lei Thanskgiving. Jeg har lest om stolte mattradisjoner, hvordan mac‘n’cheese er blitt en vanlig ting å se på bordet, hva urfolk rundt omkring i USA synes om hele greia, hvordan innvandrere i USA har laget sin egen Thanksgiving og om Butterballs (USAs største kalkunoppdretter) hjelpelinje som du kan ringe til med alle dine spørsmål om kalkun.
Nå sitter jeg på Pinterest og ser på bilder av kalkun, kalkun og enda mer kalkun. Jeg vet ikke om sansene mine har begynt å forveksle hva de skal gjøre, eller om det er slik høstdepresjon er, men nå har rommet blitt fylt opp med en lukt av fjær, fugl og kre.
«Bare skriv hva du er takknemlig for, takk» hører jeg bak meg, men kanaderen jeg bor med er ikke hjemme. Han skrek at kanadisk thanksgiving allerede var i oktober før han fløy ut døra på en date.
«Drit nå i Canada, det er ikke USA. Takk» hører jeg en ny stemme si, guttural og kaklete.
«Hvem faen er det?» spør jeg
«Meg. Takk.»
Jeg snur på hodet, og der, på min venstre skulder, står en stor kalkun i all sin uprakt. Den har på solbriller med amerikansk flagg printet på. Jeg lukker øynene og håper fuglen flyr av gårde, men idet jeg åpner dem igjen står den der fortsatt med klørne sine godt plantet i skulderen min.
«Og meg, takk» kakler kalkunen på den andre skulderen.
Enten har jeg gått fra vettet, eller så er det bare slik verden har blitt, tenker jeg i det jeg, og kontorstolen, faller bakover.
Jeg reiser meg opp fra gulvet og løfter stolen. Jeg ser rundt meg, og heldigvis, ingen spor til fjær. Jeg tenker det er fornuftig å komme meg ut og få litt luft.
What’s good in Norway
Høstluften kjennes frisk. Maskinene i gata dundrer høyt, men de har heldigvis ikke vinger, tenker jeg i det jeg krysser veien. Så hører jeg noe. En stemme, nesten som fra oven.
«Get out of the road, you dirty hobo!»
Der, på en sykkel, en vaskeekte amerikaner! En amerikansk kokk faktisk. Vi blir stående å snakke i maskinbrøl. Vi snakker om kalkun, og hvordan den som regel er tørr om den helstekes. Han forteller om da han jobbet på et hotell i Tromsø, og fikk i oppgave å lage en Thanksgiving-tallerken. Der konfiterte han lår og breserte bryst, alt for å gjøre fuglen så saftig som mulig, men til liten nytte.
De solgte tre porsjoner.
Han fortsetter å snakke om at kalkun kanskje ikke var det vanligste ved Thanksgiving-bordet før Butterball ble så store som de er. Han nevner at nordmenn ikke har noe forhold til høytiden annet enn hva vi har sett i populærkultur.
«What’s the point in trying to copy the American tradition here? It’s great to throw a dinner party, but why not use what’s good in Norway?» spør han.
«Lingonberries are basically cranberries, anyway. In the end Thanksgiving is just a good excuse to get your friends or family together, get a bit pissed and watch sports».
Snart jul nå
Med ny giv piler jeg tilbake mot leiligheten. Jeg skal fornorske den tradisjonelle menyen, og jeg skal i hvert fall ikke lage noe kalkun!
Hva passer vel bedre å fornorske enn en meny av en amerikansk fengselsfugl?
— Magnus Viljanmaa Mossige
Jeg griper tak i en rød bok i hylla med kokebøker – «Entertaining» av Martha Stewart. Slår opp på side 84: «Thanksgiving».
Dette er jo helt perfekt! Hva passer vel bedre å fornorske enn en meny av en amerikansk fengselsfugl?
Cornbread stuffing blir til stuffing av surdeigsbrød og lever, cranberry jelly blir til gelé av tyttebær med sumak, pumpkin pie blir til gresskarsuppe, potetmosen og rosenkålen får bli, men viktigst av alt: kalkunen blir til god norsk kylling.
En drøy uke senere har jeg invitert noen venner på en uhøytidelig høsttakkefest. Varme dufter og smatting fyller stuen i Brugata, og da alt er fortært og ryddet vekk fra bordet, foreslår noen å prøve oss, helt uironisk, på å fortelle hva vi alle er takknemlige for i året som har gått.
Én begynner å si at hen er takknemlig for at alle i familien er i god behold. Én annen takker for all den gode maten hen har spist i 2021. Det blir min tur. Jeg kjemper hardt mot å si at jeg er takknemlig for at denne takkerunden snart er over, og skal til å takke for at alle kom denne kvelden.
Jeg snur meg mot fotografen og blir forundret over at han har blitt til en kalkun. Vettskremt reiser jeg meg opp.
«Hva er det?» kakler en god venn fra nebbet sitt. Fem kalkuner stirrer rart på meg fra hver sin stol.
«Jeg … eh, jeg føler meg ikke helt bra» klarer jeg å presse ut. «Jeg tror jeg må legge meg nedpå litt».
Jeg takker raskt for maten, forlater bordet og går inn på rommet mitt. Jeg slenger meg ned i sengen og puster lettet ut.
«Godt alt dette er over» hører jeg en stemme si.
«Helt enig, takk gud for at jeg endelig kan få fred fra all den takknemligheten» stemmer jeg i.
«Ja, virkelig. Og snart er det jo heldigvis jul!» ler grisen i fotenden av sengen.